Motorføreren
 

Eivind Grønvold

 

La det være sagt innledningsvis at vi ikke vil trekke noen bastante konklusjoner foreløpig. Men det vi har sett så langt, tyder på at Magnetizer har noe for seg.

 

En liten oppfriskning på hva saken gjelder? Kommer her: Vi ble forelagt et produkt kalt Magnetizer, som det ble hevdet skulle optimalisere blandingen av luft og drivstoff - og dermed selve forbrenningen. Ut av dette skulle det komme økt effekt / lavere drivstoff-forbruk og samtidig renere motor og renere avgass. Det dreier seg om magneter som stroppes fast til bensinledninger og luftinntak. En utfyllende bakgrunn for Motorførerens beslutning om å teste produktet står å lese på s. 16 i nr. 1-2001.

​

Egg mellom foten og gasspedalen

Fredag 23. mars klokka 14.20 kjører jeg inn på Hovin Bilistsenter i Oslo med redaksjonens Opel Astra Sport stasjonsvogn. Jeg stikker pumpepistolen for 95 blyfri i tankåpningen. Holder avtrekkeren inne og fyller til pumpa stopper automatisk. Jeg slipper og trekker av en gang til. Pumpa stopper nesten øyeblikkelig. Det gjentar seg en gang til. Det betyr «full tank», noe bensinmåleren på instrumentpanelet mer enn bekrefter. Triptelleren er nullet ut, kilometerstanden er notert. Jeg starter opp og kjører korteste vei - bare noen få hundre meter - til «fri bane», det vil si E6/Strømsveien. Det er godt over 50 mil til Trondheim. Såpass til distanse må vi kjøre for å legge grunnlag for en sammenlikning av denne typen.

 

Vi må rimeligvis kjøre distansen flere ganger. Vår plan er å kjøre tur/retur to ganger uten og to ganger med Magnetizer. Det er viktig at alle tenkelige forhold er så like som mulig, bortsett fra det ene som vi ønsker å måle virkningen av. Jeg har kjørt motoren varm før jeg stoppet for å fylle tanken. Jeg har ryddet i bilen og frakter kun med meg klesskift og toalettsaker for en alminnelig weekendtur. Av strømforbrukere har jeg, i tillegg til alminnelig kjørelys, radio/CD-spiller på hele tiden, og lar kupévifta gå konstant på laveste hastighet. Jeg kjører med opprullede vinduer og bruker ikke aircondition.

 

Måten jeg kjører på er selvfølgelig av betydning. Det samme er trafikken jeg har å forholde meg til rundt meg. Ved å komme meg ut på E6 før klokka halv tre har jeg et håp om å komme i forkant av rushet. Det viser seg å stemme. Jeg møter ingen hindringer noe annet sted på turen heller. Trafikken glir jevnt og trutt, og jeg kan ligge fast på tillatt fartsgrense praktisk talt hver meter av strekningen mellom Oslo og Trondheim.

 

Denne første turen gjennomføres uten noen form for modifiseringer eller spesielle bensinbesparende tiltak. Laveste oppgitte forbruk for denne bilen er 0,62 liter pr. mil målt ved kjøring i 90 km/t iht. EU-direktiv 93/116.

​

Ved bykjøring er forbruket oppgitt til 1,02 liter/mil, og ved blandet kjøring til 0,77.

 

I praksis lar det seg ikke gjøre å foreta sammenliknende tester som dette annet enn på langkjøring, og siden reell langkjøring tross alt ikke består av flat vei hvor man kan kjøre helt jevnt i 90, må vi forvente at forbruket skal være noe høyere enn de 0,62 som står på papiret. Jeg har likevel en forventning om at jeg skal klare å komme meget tett ned mot 0,62. Jeg følger med på tankmåleren og tenker bensinøkonomi fra første til siste meter. Det betyr likevel ikke at jeg kjører overdrevent bensinbesparende. Jeg frir ikke ut i nedoverbakke, for eksempel. Men jeg holder meg til myke akselerasjoner og moderate turtall. Kjører i det hele tatt som om jeg skulle ha et egg mellom foten og gasspedalen.

​

53,3 mil - 28,6 liter

Ett stopp unner jeg meg på turen; kaffe og marsipankake hos Frichs på Dombås. Det er sju kuldegrader, men motoren er fortsatt rimelig varm når jeg starter opp igjen, så spesielt mye ekstraforbruk tror jeg neppe denne stoppen kostet meg.

 

Over Dovre drar kulda seg skikkelig på; plutselig er det 19 grader der ute. Men Opel-motoren «maler», veien er tørr og lufta er klar.

Klokka 22.10 ankommer jeg Shellstasjonen ved Bilbyn i utkanten av Trondheim. Effektiv kjøretid har vært 6 timer og 50 minutter. Tilbakelagt distanse 533,1 km. Altså må jeg regne med å måtte fylle noe i overkant av 33 liter. Stor blir derfor overraskelsen da pumpa stopper på 28.

 

Jeg gjør det samme som før starten, trekker av to ganger til, og det samme som da gjentar seg: pumpa utløser umiddelbart. Endelig stopp på 28,62 liter. Tankmåleren bekrefter også her: Full tank - godt og vel. Under 0,54 liter/mil har jeg altså brukt. Kan noe være feil? Kilometertelleren? Lite sannsynlig. Bilens triptellerstand og totalkilometerstand samsvarer så godt som eksakt med distanseskiltene langs veien. At Shells pumper gir oss halvannen deciliter ekstra for hver liter de registrerer, finner jeg høyst usannsynlig. For øvrig: Skulle det være noe galt med registreringene ved denne tankingen, vil det komme til uttrykk når jeg er vel tilbake i Oslo og fyller på nytt på samme pumpe som før avreise.

​

Igjen: Tre stopp før 29 liter

Ved starten på tilbaketuren følger jeg samme prosedyre som ved starten fra Oslo: kjører motoren varm, fyller tanken slik at pumpa stopper tre ganger - og så bærer det rett ut på E6 «med et egg under foten».

 

6,95 liter tar tanken imot som erstatning for det som er forbrukt til 96 km lokal kjøring inklusive to kaldstarter under oppholdet i Trønderhovedstaden. 0,72 liter/mil altså. Forholdene på tilbaketuren er svært like de jeg hadde på vei oppover. Det er praktisk talt ingen hindringer, jeg følger fartsgrensene slavisk. Ved ankomst Hovin Bilistsenter viser triptelleren 533,4 (et avvik på 300 meter i forhold til turen oppover, altså). Effektiv kjøretid viser seg å være 10 minutter mer på tilbaketuren. Nå blir det spennende å tanke. 

 

Igjen stopper pumpa tre ganger i god tid før den når 29 liter. Igjen har vi forbrukt 0,54 liter/mil. Jeg har ikke stor tro på at det skal være mulig å presse dette ytterligere nedover ved å stroppe fast magneter i motoren, men visst skal det prøves...

 

Over fjellet i «grøt»

Et kvarter etter at onsdag 4. april har blitt til torsdag 5. kjører jeg igjen opp foran min «stam-pumpe» på Hovin Bilistsenter. For noen timer siden ble magnetsettet montert; en operasjon som krevde to manns innsats i mindre enn fem minutter. Tanken fylles etter samme prosedyre som sist, tripteller nulles ut, og jeg legger i vei nordover. Idet Trondheim begynner å våkne til liv ankommer jeg på nytt Shell Bilbyn. Det har ergret meg at forholdene over fjellet har vært så annerledes på denne turen enn på den forrige. Det har regnet det meste av veien, og asfalten har vært klissvåt. Over fjellet var det mye mildere enn sist, men likevel kaldt nok til at regnet gikk over til slaps og snø. En god del mil har jeg kjørt i «grøt». Dette må kreve mer drivstoff. Men atter en gang stopper pumpa tre ganger før den når 29 liter, og tankmåleren bekrefter. Enda en gang har Astraen klatret over fjellet på 0,54. Forholdene tatt i betraktning må det bety at magnetene har hatt innflytelse, men å sette noe mål på det er umulig. Det skal man uansett ikke gjøre før bilen har gått noen hundre mil med magnetene i motoren, ifølge leverandøren.

​

Under halvliteren neste gang?

Likevel synes jeg at jeg har fått en indikasjon på virkningen, og jeg gleder meg over at det er klarvær og tørr vei da jeg starter på hjemturen dagen etter. Og for å ikke gjøre en allerede lang historie enda lengre, kan jeg ganske enkelt fortelle at denne gangen er forbruket bare hårfint over halvliteren på mila.

​

Vi fikk redaksjonens Opel Astra stasjonsvogn med 1,6-liters motor til å «rusle» over fjellet på 0,54 liter pr. mil.

Så monterte vi Magnetizer og gjentok turen på 0,505. Kanskje vi bryter halvlitersgrensen i løpet av sommeren.

​

MOTORFØREREN 3-2001 

• SIDE 17