Den er beregnet etter aller beste skjønn og kun med sikte på å kunne presentere et resultat som vi skal kunne føle at vi kan stå inne for. Etter at kompensasjonen er lagt inn, blir vi stående med 0,504 som gjennomsnittsforbruk på langkjøringene på «runde» nummer tre. Det samsvarer så godt som nøyaktig med resultatet fra tilbaketuren fra Trondheim til Oslo på «runde» nummer to. Da vi startet på den tilbaketuren, hadde magnetene sittet i bilen ca. 60 mil; da vi kom tilbake til Oslo, hadde de sittet der ca. 110 mil. Kanskje det var nok til at de hadde begynt å gi full effekt.

​

0,54 uten

Når vi har kjørt seks ca. 100 mil lange «runder» - tre med og tre uten Magnetizer, ville resultatet selvfølgelig ha vært mest overbevisende dersom vi kunne fortelle at bilen brukte mer bensin på alle de tre «rundene» uten enn på alle de tre med. Det kan vi bare nesten. Vi har nemlig ett resultat som for oss var noe overraskende: Det nest laveste forbruket fikk vi på en av de «rundene» vi kjørte uten magnetene i motoren. Men ikke hvilken som helst av dem, det kom på den fjerde «runden»; den som vi startet på umiddelbart etter å ha plukket magnetene ut igjen, etter å ha kjørt med dem mer enn 1.000 mil. Ifølge importøren av produktet er dette helt naturlig. Han sa allerede på forhånd ifra at virkningen ville sitte i en stund etter at magnetene var fjernet igjen. Det ser ut til å stemme.
På den siste «runden» før magnetene ble plukket ut igjen fikk vi, som allerede nevnt, det beste resultatet på hele testen (0,485 - etter kompensasjon 0,504). På turen til Trondheim umiddelbart etter at de var fjernet igjen fikk vi 0,517, og på turen tilbake til Oslo var vi oppe i 0,524. På den femte «runden» - som vi la ut på etter at bilen hadde gått over 500 mil etter at magnetene var fjernet - fikk vi det høyeste forbrukstallet på hele testen: 0,541 liter/mil. Dette er imidlertid så hårfint over at det egentlig blir like riktig å si at det er nøyaktig det samme som resultatet fra den aller første «runden» - den vi tok før det overhodet hadde vært et sett Magnetizer-magneter i nærheten av bilen. 

Ikke vitenskapelig

Det er forsåvidt allverdens forbehold man kan føle seg forpliktet til å ta i forbindelse med en slik test.

   

Man kan spørre seg om man kan føle seg sikker på at tanken fylles til nøyaktig samme punkt ved hver oppfylling, om alle bensinpumper måler helt nøyaktig, om kilometertelleren måler riktig, om man kjører likt på hver tur, i hvilken grad vær- og temperaturforhold innvirker og om kanskje dekkskift gjør det.

 

Vi har forsøkt å kvalitetssikre testingen så langt det har vært mulig, men vi må selvfølgelig erkjenne at den ikke holder et presisjonsnivå som kan kalles vitenskapelig. I ett tilfelle har vi, som vi allerede har vært inne på, hatt så klare indikasjoner på avvik i fyllingen av tanken, at vi følte oss forpliktet til å beregne en kompensasjon. I to tilfelle har vi kommet ut i kjøreforhold som vi mener høyst sannsynlig har virket inn på forbruket. Det gjelder turen til Trondheim på «runde» nummer to og turen tilbake til Oslo på «runde» nummer seks; i begge tilfelle fikk vi snøvær en del av turen over fjellet. Det var glatt, vi kjørte i «grøt», og måtte kjøre med lavere hastighet og i lavere gir enn det som ellers ville ha vært naturlig, noe som må antas å ha medført en viss økning av drivstofforbruket. Begge disse turene gikk rett etter at magnetene var satt inn i bilen (hhv. for første og andre gang). Hvis normale kjøreforhold hadde medført lavere forbruk, ville det altså ha gått i Magnetizers favør. At det på den femte «runden» ble en viss forskjell på det målte forbruket på turen til Trondheim og på tilbaketuren, stemmer med en indikasjon vi har på at tanken ble noe bedre fylt ved tankingen i Trondheim enn ved starten fra Oslo og ved tilbakekomsten.

Innsparing: 6,7 %

Vår konklusjon blir: Vår undersøkelse sannsynliggjør at Magnetizer kan redusere det allerede overraskende sparsomme bensinforbruket redaksjonens bil presterer med ytterligere 6,7 prosent i langkjøringssituasjon. Vi klarer, uten å gjøre noe annet enn å kjøre alminnelig fornuftig økonomisk, å kjøre den på 0,54 liter pr. mil på langkjøring. Med Magnetizer ser det ut til at vi kan holde et forbruk på 0,504 liter pr. mil ved tilsvarende kjøring. Fabrikken oppgir 0,62 som normal ved javn kjøring i 90 km/t.

​

Penger å spare?

I tilfellet med vår Opel Astra tror vi at investeringen i et Magnetizer-sett vil være innspart på ganske nøyaktig to år. Vi kjører normalt ca. 20.000 km pr. år, regner med et gjennomsnittlig forbruk på litt i overkant av 0,7 liter pr. mil, og en bensinpris på ca. 8 kroner. Vi har da forutsatt at virkningen av Magnetizer er den samme ved bykjøring og blandet kjøring som ved langkjøring. Magnetizer-settet til en alminnelig firesylindret bensinbil koster 1.500 kroner.

​

Hva med miljøet?

Nå er det jo ikke nødvendigvis bare sparemuligheten for den enkelte som teller. Det er noe som heter økonomisering med ressurser også, og noe som heter å begrense utslipp. Når det gjelder forurensning har vi også gjort målinger i forbindelse med forsøket. Konklusjonen på disse er imidlertid at det som kommer ut av eksosrøret på vår forsøksbil, det er så rent i alle tilfelle, at noen målbar forskjell ikke kan registreres. Bilen har en moderne motor med elektronisk innsprøytning, og er selvsagt utstyrt med katalysator.

 

Det betyr imidlertid ikke at den ikke forurenser. All forbrenning av fosilt drivstoff fører uunngåelig med seg utslipp av karbondioksyd. Det vil alltid følge utslipp av en viss mengde CO2 med forbrenning av en viss mengde bensin eller diesel, selv ved optimal forbrenning, og til tross for katalysatorens rensing. Den eneste måten man kan redusere utslippene på etter det, er ved å redusere mengden drivstoff som forbrennes. Det betyr at selv om magnetene ikke gir målbart renere avgass, i alle fall ikke fra en relativt ny og moderne bil, kan de likevel redusere utslippene - rett og slett fordi de reduserer forbruket.